Fotball, VM 2018

Tidenes VM-øyeblikk 6-10: Doping, biting og bestikkelser

Suarez' biting av Chiellini, Maradonnas pinlige VM-exit og tvilsomme metoder for å nå finalen når nesten opp, men ikke helt til topps i kåringen av tidenes VM-øyeblikk.

Nå er vi nesten i mål, men ikke helt framme når vi skal finne DET aller største øyeblikket i VM-historien. Det handler i stor grad om preferanser. Men selv om øyeblikkene i dag er særdeles minneverdige i VM-sammenheng, så når de bare helt til topps.

10. Maradona tas for doping (1994)

Ok i 1982, avgjorde gullet på egenhånd i 1986, skadd og ikke helt på topp i 1990. VM-karrieren til Diego Maradona hadde vært en berg- og dalbane, og i 1994 skulle han gjøre et siste forsøk på å bære Argentina til triumf. Han scoret og jublet inn i kamera i 4-0-seieren over Egypt, før han og Argentina slo Nigeria i neste runde. Men så var det plutselig over. For før siste kamp i gruppespillet kom sjokkmeldingen om at Maradona, VMs aller største stjerne, hadde testet positivt på en dopingprøve. Dermed var mesterskapet over for en av VM-historiens desidert største profiler.

Det viste seg at Maradona hadde testet positivt for efedrin. Han har siden hevdet at en energidrikk han fikk fra sin personlige trener skal ha gitt ham. Ifølge Maradona skal den amerikanske versjonen av Rip Fuel ha inneholdt stoffet, i motsetning til den argentinske, og dermed begikk treneren feilen da han kjøpte drikken i USA. FIFA sendte Maradona hjem, selv om han også har hevdet at forbundet skal ha godkjent at han brukte efedrin for å gå ned i vekt.

Den positive dopingtesten var naturlig nok hovedsak  fra VM i dagesvis i hele verden. Det ble også det siste balltrylllekunstneren gjorde for det argentinske landslaget.

For Argentina ble VM en fiasko da stjernespilleren forsvant. Tap i siste gruppekamp mot Bulgaria hadde mindre betydning, men i åttedelsfinalen ble det et overraskende 2-3-tap for Romania, og dermed var mesterskapet over.

9. Argentina får 6 mål (1978)

Vi skal til Argentina, hvor militærjuntaen to år tidligere har tatt over makten i landet. Det gjorde det kontroversielt at de fikk lov til å beholde mesterskapet i 1978. Og mer kontroversielt skulle det blir i løpet av VM når Argentina jakter trofeet.

I VM har det vært mange ulike turneringsstrukturer. I 1978 var det 16 lagene delt i 4 grupper, og de 2 beste gikk videre fra hver gruppe. Argentina avanserte som gruppetoer etter å ha tapt for Italia i siste kamp. Deretter ventet 2 mellomspillsgrupper, hvor vinnerne møttes i finalen. Argentina innledet med 2-0 over Polen, før det ble 0-0 i «gruppefinalen» mot Brasil. Brasil fulgte så opp med å vinne 3-1 i sin kamp, som var ferdigspilt tre kvarter før Argentina skulle avslutte mot Peru.

For Argentina var det da et enkelt scenario. For å passere Brasil, som hadde 5 poeng, måtte de slå Peru med minst 4 mål for å vinne sin gruppe og gå til VM-finalen. Alle andre utfall ville gjøre at de kun fikk spille bronsefinale.

Nøyaktig hva som skjedde får man neppe svar på, men det er mange og relativt troverdige rapporter om at Peru i det minste var under sterkt press for å gi alt, om de ikke var bestukket. Den mest populære teorien er sy en gigantforsending av korn fra Argentina til Peru var betaling for at Argentina skulle få resultatet de ønsket seg. I tillegg valgte den argentinske sentralbanken å frigi et stort millionbeløp tilhørende Peru som sistnevnte hadde fått frosset.

Uansett, Argentina fikk det som de ville. Peru hadde kun sluppet inn 6 mål på 5 kamper i VM så langt, men mot Argentina slapp de inn like mange på under en time. Mario Kempes satte inn 1-0 for Argentina etter 21 minutter, løp og hentet ballen, og like før pause fikk de 2-0. Det skal sies at Peru også hadde sine sjanser, men etter pause kollapset de. Argentina scoret 2 mål rett etter hverandre like etter pause, og til slutt ble det ydmykende 6-0.

I finalen vant Argentina 3-1 etter ekstraomganger mot Nederland, og kunne endelig juble for VM-triumf.

8. Ronaldo kollapser (1998)

Frankrike mot Brasil. Zidane mot Ronaldo. Hvem skal ha dagen og sikre VM-trofeet i Paris? Svaret skulle vise seg å være ganske svart-hvitt.

For Ronaldo kollapser på mystisk vis før finalen, og spekulasjonene begynner å gå. Er ikke stjernespillerne på plass i finalen? Jo, Ronaldo spiller, men er en skygge av seg selv. Etter kampen er epleptisk anfall, manglende søvn, TV-spill hele natta og angstanfall blant teoriene som florerer. Og det hele blir en myte som blir stadig større år for år. Det som var sikkert var at Ronaldo hadde hatt en form for kollaps på hotellrommet, men resten av i stor grad uklart.

Ronaldo har selv fortalt sin versjon av hva som skjedde. «Jeg bestemte meg for å hvile litt etter lunsj, og det siste jeg husker er at jeg la meg i senga. Etteer det fikk jeg krampeanfall. Jeg våknet og var omringet av spillerne, og legen Lidio Toledo var der. Men ingen fortalte meg hva som skjedde. Jeg ba alle gå og snakke et annet sted, for jeg ville være i fred og sove. Da ba Leonardo meg om å bli med og gå en tur i hagen ved hotellet, og han forklarte meg hva som skjedde, og at jeg ikke kunne spille finalen», har han sagt til FourFourTwo.

Men de medisinske prøvene ga ingen unormale utslag. Ronaldo ble så sendt til stadion, og fortalte trener Mario Zagallo om testresultatene. «Her er resultatene fra prøvene. Jeg er bra, det er ingenting som føles unormalt. Jeg vil spille», skal Ronaldo ha sagt til treneren. Zagallo var skeptisk etter at stjernespissen hadde kollapset kun timer før, men å vrake sin største stjerne når medisinerne ga grønt lys var ikke et reelt alternativ.

I tillegg til alle teoriene om hva som feilte Ronaldo, ble stadig luftigere konspirasjoner også omtalt. Hadde FIFA betalt Brasil for å tape finalen? Hadde sponsor Nike tvunget Ronaldo ut på banen mot legenes råd? Finalen må huskes for Zidanes to mål og det franske gullet på hjemmebane. Men det er først og fremst Ronaldos kollaps som huskes aller best.

Fire år senere slo han grusomt tilbake, da han scoret de to eneste målene i finalen mot Tyskland, og samtidig ble tidenes mestscorende i VM-sammenheng (helt til han ble overgått av Miroslav Klose i 2014).

7. Suarez er sulten (2014)

Forrige mesterskaps mest absurde øyeblikk, om ikke det mest absurde i VM-historien. Uruguay og Italia kjemper for avansement fra dødens gruppe, og stemningen er intens. Et frispark blir slått inn i Italias felt, ballen kjempes litt hit og dit, og havner på kanten av straffefeltet. Men plutselig blåses det etter en duell som sender Luis Suarez og Giorgio Chiellini i bakken. Er det straffe, rødt kort, frispark eller noe annet? Det er noe helt annet, viser det seg. For Suarez holder seg til tennene med tydelige smerter. Selvforskyldt, skal det vise seg.

Kaoset på banen er totalt, og Chiellini forsøker å vise dommeren at han har et tydelig bitemerke på skulderen. Hæ? Men reprisene levner heller ingen tvil. Suarez lurer seg inn bak Chiellini i feltet, og helt ut av det blå setter han tennene i skulderen på den italienske jernstopperen. Det er ikke første gang Suarez er innblandet i en kontroversiell episode på fotballbanen, og ei heller første gang han biter en motspiller. Også i sin tid i nederlandsk fotball gjorde han det samme og måtte sone sju kamper, mens han fikk ti kamper da han gjorde det mot Chelseas Branislav Ivanovic.

Dommer Marco Rodriguez har ikke sett hva som skjedde, og er til tross for bitemerkene nødt til å la spillet gå videre. Og kampen fikk en ekstra piff på det hele da Diego Godin headet den påfølgende corneren i mål og sendte Uruguay videre, mens Italia var ute.

Suarez forsvarte seg med at det var «kontakt, men ikke mer» og at slike ting kunne skje på en fotballbane. FIFA var ikke like enige i at det var noe som måtte påregnes på en fotballbane. To dager etter kampen ble han idømt en suspensjon på ni kamper, noe som gjorde at han var ute av spill lenge forbi VM. I tillegg ble han dømt til å ikke delta i noen fotballrelatert aktivitet på fire måneder. Det inkludert kamper og treninger for klubblaget Liverpool. Suarez måtte til slutt innrømme å ha bitt og beklaget seg, og ble samme sommer solgt til Barcelona. CAS bestemte etterhvert at han kunne trene og spille treningskamper for sin nye klubb.

I VM 2010 var det siste han gjorde å handse på streken og redde semifinalen for Uruguay. Så dette i 2014. Spørsmålet er hva Suarez har på lager i  år….

6. Maracana stilnes (1950)

I 1950 var det tolv år siden forrige mesterskap på grunn av krigen, og noen land tørstet etter å få vise seg fram i VM igjen. Deriblant Brasil, som fikk ansvaret for å arrangere mesterskapet. Og foran vanvittige 200.000 hjemmesupportere skulle de bare inn og hente gullet på Maracana i siste kamp, og lenge så det ut til å gå etter oppskriften. Men Uruguay var ikke slagne helt ennå….

Det er første og eneste VM hvor det ikke blir spilt en vanlig VM-finale. Mesterskapet fikk en trang fødsel da India, Skottland og Tyrkia trakk seg fra turneringen, og dermed var kun 13 land med. Det førte til det noe ulogiske systemet hvor to av gruppene inneholdt fire lag hver, gruppe C hadde tre lag, mens gruppe D besto av kun Uruguay og Bolivia. Førstnevnte vant enkelt 8-0 og var da klar for finalerunden, hvor de møtte Brasil, Spania og Sverige, som hadde måtte bruke langt flere krefter på å nå dit.

VM-vinneren ble avgjort med et gruppespill mellom de fire lagene. I første runde måtte Uruguay slite seg til 2-2 mot Spania, mens vertene Brasil hadde en ekstremt god kamp mot Sverige. Ademir scoret fire av målene da svenskene ble slått hele 7-1. I neste runde vant vertene med 6-1 over Spania, samtidig som Uruguay så ut til å tape for Sverige. Meen med to sene mål av Oscar Miguez vant de 3-2, og gullhåpet kunne leve videre.

Før siste runde, som ble spilt samtidig, hadde Brasil dermed full pott med 4 poeng, mens motstander Uruguay hadde 3 poeng. Sverige og Spania skulle spille samtidig i Sao Paulo, men ingen av lagene hadde mulighet til å vinne. For Brasil ville uavgjort mot Uruguay være nok til å sikre landets første VM-gull. Året før hadde de feid gjennom Copa America, inkludeert 5-1 over nettopp Uruguay, og med angrepsspillet de hadde vist så langt var det regnet som en formalitet å sikre seg gullet.

Istedet ble det tidenes mest klassiske eksempel på å ta seieren på forskudd. Det ble trykket opp gullmedaljer med spillernes navn inngravert, avisene slo fast at spillerne var Brasils gulllgutter, ordføreren i Rio holdt en hyllesttale til «de kommende verdensmesterne» og en triumfsang ble lagd. Historien skal ha det til at Uruguays kaptein Obdulio Varela hadde med seg flere eksemplarer av avisen O Mundo, hvor forsiden hadde bilde av Brasils lag med overskriften «Dette er verdensmesterne». Varela skal ha oppfordret medspillerne til å urinere på avisene. Varela skal også ha oppfordret medspillerne til å ikke følge trener Juan Lopez’ defensive plan for kampen. Med det som ble beskrevet som en ekstraordinær og særdeles motiverende tale skal han ha fortalt om hvordan de ikke måtte la tilskuerne og den enorme stemningen prege dem, men heller kjempe sammen som et lag for å slå storfavoritt Brasil.

Kampen startet som ventet, med Brasil som stormet i angrep. Men Uruguay holdt unna, og til pause var kampen målløs. Den intense stemningen på stadion ble ikke dempet, selv om noen nok følte på at et brasiliansk mål ville vært fint for å fjerne all spenning. Og to minutter etter hvilen slo de til. Et lavt skudd fra spissen Friaca lurte seg fordi keeper Roque Maspoli og i mål. Ifølge myndighetene var det 199.854 tilskuere på plass, trolig var det enda flere, og da ballen traff nettet kom et jubelbrøl verden knapt har hørt maken til. Men på mesterlig vis slo Uruguay tilbake, og halvveis i 2. omgang scoret Juan Alberto Schiaffino målet som for alvor tente håpet. Alvoret begynte å gå opp for Brasil, og etter 79 minutter kom avgjørelsen. Alcides Ghiggia kom stormende inn fra sin høyrekant med ballen, og med et lavt skudd i nærmeste hjørne lurte han keeper Barbosa. 1-2, og Maracana var snudd fra jubel til øredøvende stillhet.

Flere mål ble det ikke, og ti minutter etter blåste dommer George Reader av. Brasils gullvinnere var likevel ikke mestere, og Uruguay hadde sørget for et av fotballhistoriens største sjokk. For Brasil var det tid for sorg. De hvite draktene med blå krager ble aldri brukt igjen etter finalen, flere av spillerne fikk aldri spille for landslaget igjen, og keeper Barbosa ble utpekt som syndebukk. Like før sin død i år 2000 sa han i et intervju at «Maksimumsstraffen i Brasil er 30 år i fengsel. Men jeg har sonet en straff for noe jeg ikke var ansvarlig for i 50 år nå». I 1963 ble han overrakt stolpene fra målet på Maracana da de ble skiftet ut. Barbosa svarte med å brenne stolpene.

Matchvinner Ghiggia døde i 2015 som den siste av spillerne fra finalen. Året før fortalte han media hvordan han husket kampen og målet. «Det var fullstendig stille. Tilskuerne var som frosset fast. Det virket nesten ikke som de pustet engang. De klarte ikke å heve stemmene for å heie Brasil framover. Det var da jeg skjønte at de ikke kunne svare, og at vi kom til å vinne», sa han. Han fortalte også at han var opprørt over måten Barbosa ble behandlet på i Brasil. «Jeg sa til ham at fotball er 11 mann mot 11 mann. Keepere er alltid syndebukker. Men jeg sa til han at mannen som skulle passe på meg ikke klarte det, så hvorfor skulle han få all skylden?».