Fotball, VM 2018

Tidenes VM-øyeblikk 51-60: De verste kampene, babyfeiring og en besvimt trener

Hvor ille kan egentlig en VM-kamp bli? Ganske ille, som vi skal se i dag. Samtidig må vi innom et par finalehelter og en snodig episode fra det første verdensmesterskapet.

Noen VM-kamper vil bli husket for evigheten. Flere på grunn av betydningen eller herlige prestasjoner. Men det er også noen kamper som vil huskes av helt andre årsaker. I dag skal vi blant annet innom de to verste kampene i VM-historien, to kamper som lignet med på pubslagsmål enn fotballkamper.

Her er plassene 51-60 i kåringen av tidenes VM-øyeblikk:

60. Bebetos babyfeiring (1994)

Noen målfeiringer er av det virkelig legendariske slaget. Bebetos babyfeiring i 1994 ble en umiddelbar klassisker som «alle» kjenner til. Etter å ha scoret mot Nederland begynner den vordende faren umiddelbart å vugge hendene fram og tilbake, som om han har et nyfødt barn i armene. Han får selskap av lagkameratene Mazinho og Romario som gjør det til en vuggende trio. Enkel, overtydelig symbolsk og en feiring mange har kopiert.

59. Slaget i Bern (1954)

Den engelske dommeren Arthur Ellis fikk en stri tørn da han dømte kvartfinalen mellom Ungarn og Brasil i 1954. Kampens betydning, samt en vår og tung bane hvor ballen var vanskelig å få kontroll på bidro til at kampen minnet vel så mye som et pubslagsmål som en fotballkamp. I annen omgang tok det av etter at Ungarn gikk opp til 3-1 på straffe. De to første røde kom da Jozsef Bozsik ble felt av Nilton Santos, og det endte med en slosskamp mellom de to. Mot slutten av kampen, da alt var avgjort, var lagene mer opptatt av krangel enn fotball, og Humbert Tozzi ble utvist for å ha sparket ungarske Gyula Lorant. Og flere kunne vært utvist.

Totalt endte kampen med 42 frispark, 2 straffer, 4 advarsler og 3 utvisninger. Og etter kampen brøt det ut slosskamp mellom de to lagene i garderoben.

-Jeg trodde det skulle bli den beste kampen jeg hadde sett. Om politikk eller religion hadde noe å si vet jeg ikke, men spillerne oppførte seg som dyr. Det var en skandale. Det var en fryktelig kamp.  Hadde det skjedd i dag hadde så mange blitt utvist at kampen hadde blitt stoppet, har dommer Ellis senere sagt om kampen.

Oppgjøret ble kjapt kalt «The Battle of Bern», og vil for alltid huskes som en av tidenes mest ufine kamper.

58. Sviktet av lagkamerat (2006)

At Wayne Rooney har et visst temperament er ingen hemmelighet. Mot Portugal i 2006 kokte det over etter en tett duell med Ricardo Carvalho. Rooney tente og stemplet Carvalho hardt slik at han traff både stang og to baller samtidig. Portugiserne reagerte naturlig nok, og ivrigst var Cristiano Ronaldo, Rooneys lagkamerat i Manchester United. Ronaldo sprintet frem til dommeren og viste tydelig at han mente Rooney skulle ha rødt kort. Engelskmannen forsøkte å dytte vekk lagkameratene på klubblaget, tydelig satt ut over at det var HAN som sto fremst av portugiserne.

Det endte med et helt korrekt rødt kort til Rooney. Ronaldo og Portugal fikk det som de vil, og situasjonen ble ikke mindre intens av at kamera fanget opp et lite blunk fra Ronaldo i retning benken etter episoden. I engelse medier tolket som at Portugal hadde klart  å fullføre planen sin med å få Rooney tent opp, og som en handling Judas ville vært stolt av – de spilte tross alt i samme klubb.

Rooney har siden fortalt at han snakket med lagkameraten utenfor garderobene. «Pressen kommer til å gjøre en stor greie ut av at vi har en krangel nå, at vi ikke trives sammen. Men slapp av, jeg hadde gjort akkurat det samme selv», har Rooney fortalt at han sa til Ronaldo.

Kampen endte i straffekonkuranse. Og som i EM to år tidligere kunne Portugal feire å ha slått ut England.

57. Iniesta avgjør (2010)

Endelig skulle det løsne også for Spania. Etter EM-gullet to år tidligere var de blant mesterskapets største favoritter. Etter å ha innledet med tap for Sveits tok spanjolene gull med to seirer i gruppespillet, og så 1-0-seier i samtlige kamper i sluttspillet.

Avgjørelsen i finalen mot Nederland kom like før 120 minutter var spilt. Kun tre minutter før vi kunne fått den tredje straffesparkkonkurransen i en finale dukket beskjedne, men geniale Andres Iniesta opp. Et strålende medtak på en hard pasning er nok til at han kommer seg alene mot keeper, og der hamrer Barcelona-spilleren ballen i mål.

Inieste rev av seg drakta, og på T-skjorta hadde han en hyllest til Espanyol-forsvareren Dani Jarque, som døde brått året før. – Vi ønsket å hylle ham, og dette var den beste måten å gjøre det på, sa Iniesta etter finalen.

56. Kempes sikrer gullet (1978)

Argentina tok seg til finalen på hjemmebane på kontroversielt vis. Ikke bare var landets styre overtatt av militærjuntaen to år tidligere, men veien til finalen var ikke helt uten kontroverser heller (Mer om det senere i kåringen).

Når de først hadde tatt seg til finalen ble det derimot en strålende seier over et Nederland som manglet Johan Cruyff, og som dermed tapte sin andre finale på rad.

Kampen endte i ekstraomganger etter at Mario Kempes hadde scoret Argentinas mål, og halvveis ut i ekstraomgangene skulle den langhårete angriperen kjempe inn avgjørelsen. Han tråklet seg forbi to forsvarer, skjøt rett på keeper, men i haug av oransje spillere fikk han kranglet inn 2-1. Senere la Daniel Bertoni på til 3-1, og Argentina kunne juble for å endelig være verdensmestere.

55. Slaget i Nürnberg (2006)

VM-historiens mest grisete kamp, og en av de verste fotballkampene som er spilt. Det var mer slagsmål enn fotball, og begge lag var i høyeste grad delaktige da Portugal og Nederland sørget for kortfest i 2006.

Kampen ble kjapt kjent som «Slaget i Nürnberg» etter at dommer Valentin Ivanov måtte dele ut vanvittige 16 gule og 4 røde kort.

Åttedelsfinalen endte 1-0 til Portugal etter at Maniche scoret halvveis i første omgang, men det er det knapt noen som husker. Hardhausen Mark van Bommel fikk gult kort allerede etter to minutter, mens den ikke akkurat uskyldsrene Khalid Boulahrouz fikk gult for en stygg stempling i låret på Cristiano Ronaldo, som måtte byttes ut.

Førstemann til å bli utvist var portugiseren Costinha, som fikk sitt andre gule like etter pause da han stoppet et gjennomspill med hånda. Figo fikk gult for å stange til Van Bommel, Boulahrouz sørget for utvisning og kaos mellom lagene da han sendte Figo i bakken med en albue litt senere.

Og da Nederland ikke spilte tilbake ballen etter at Portugal spilte den ut reagerte Deco ved å feie John Heitinga kontant i bakken, og det ble igjen bråk mellom lagene. Deco fikk så sitt andre gule for å holde på ballen for å drøye tid, og ble slengt i bakken av Philip Cocu. Og på overtid ble Giovanni van Bronckhorst fjerde spiller som måtte gå av da han fikk sitt andre gule.

En forferdelig kamp, men det var ikke helt ferdig. FIFA-president Sepp Blatter kritiserte dommer Ivanov og sa dommeren burde gitt seg selv gult kort for sin svake innsats, men beklaget seg senere.

54. Elleve sekunder (2002)

Bronsefinalene er ofte severdige. Selv om det er en VM-medalje på spill, så har alle spillerne fått sitt store håp om å bli verdensmestere knust noen dager tidligere. Dermed slippes guarden litt ned, noen reserver får ofte prøve seg, og det blir mye mål.

Så også i 2002, da Tyrkia tok bronsen med 3-2 over vertene Sør-Korea. Det tok kun 10,8 sekunder før det første målet kom. Og det var tyrkerne som scoret, selv om Sør-Korea startet med ballen. Koreanerne spilte ballen bakover, men en litt sløv forsvarer rotet vekk ballen, og storscorer Hakan Sükür takket og bukket for sjansen ved å sette ballen hardt ned i hjørnet.

53. Besvimer på banen (1930)

VM inneholder noen små, komiske øyeblikk. Som i det første mesterskapet, da en amerikansk spiller ble stygt skadd. Det gjorde at fysisk trener/lege Jack Coll ble kalt ut på banen, og han kom løpende med medisinvesken sin.

Men på vei ut til den skadde spilleren åpnet vesken seg, og ut falt en flaske med kloroform. Noe av innholdet sivet ut, og alle som har sett CSI eller andre middels svake amerikanske actionserier vet at det har en bedøvende effekt. Så også for Coll, som besvimte av å ha pustet inn kloroformen.

Dermed var det han som måtte bæres av banen, før den skadde spilleren fulgte etter. På den tiden var det for øvrig heller ikke lov med innbyttere, så USA måtte spille videre med ti mann.

52. Politisk kamp (1998)

Noen kamper betyr mer enn bare tre poeng eller avansement. USA – Iran i Frankrie for 20 år siden var definitivt en slik kamp. For forholdet mellom de to lagene har mildt sagt vært intenst, og nå skulle de gjøre opp seg imellom på fotballbanen. I 1995 ble det totalt handelsforbud med Iran for amerikanske selskaper, som siste ledd i en konflikt som strekker seg tilbake forbi krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet, hvor USA støttet Irak. De diplomatiske forbindelsene var få mellom landene, og FIFA fryktet politiske markeringer på tribunen.

Kampen ville være en enorm symbolsk seier for laget som vant. Og det var Iran som fikk gleden av å påføre fiende et 1-2-nederlag. Men kampen hadde flere spenningsmomenter.

— Iran var oppført som bortelag, og ifølge FIFAs regler skal bortelaget gå til hjemmelaget for å hilse før kampen. Men Irans ledere hadde gitt klar beskjed om at det iranske laget ikke skulle gå mot USA før kampen, har FIFAs medieoffiser for kampen, Mehrdad Masoudi, fortalt til FourFourTwo. Løsningen ble at USA isteden gikk til Iran for å håndhilse.

Iran feiret seieren som om de hadde vunnet VM, og tapet gjorde at USA var ute av turneringen.

Samtidig bidro oppgjøret til å løse opp noe av stemningen mellom landene, og halvannet år senere møttes de til ny kamp. Denne gang en vennskapskamp i amerikanske Pasadena.

51. Schillaci er supermann (1990)

Noen spillere presenterer seg med et smell i VM – og det er det siste vi hører til dem. Italienske Salvatore Schillaci ble helt på hjemmebane i 1990, men klarte aldri å bygge videre på suksessen.

Før VM hadde han ett år i Juventus med 15 mål bak seg, så en plass i VM-troppen var naturlig. Før et hadde han kun spilt for Messina hjemme på Sicilia, hvor han var født. I første sesong ble det triumfer i UEFA-cupen og Coppa De Italia, men det året handlet alt om VM. Schillaci debuterte på a-landslaget som innbytter i en treningskamp kun to måneder før VM.

Schullaci scoret sitt første landslagsmål da han satte inn kampens eneste mål i åpningskampen mot Østerrike på Olympiastadion i Roma. Sammen med Roberto Baggio startet han på benken, mens Gianluca Vialli og Andrea Carnevale fikk tillit på topp. Schillaci kom inn for sistnevnte et kvarter før slutt, og brukte bare tre minutter på å score. Likevel startet han også neste kamp på benken. USA ble slått 1-0, Schillaci kom igjen innpå, men uten å score. Med to seirer var Italia allerede videre, og i siste gruppekamp startet han på topp sammen med Baggio, med det resultat at begge scoret.

Dermed fikk de to også sjansen i åttedelsfinalen mot Uruguay. Schillachi scoret igjen, for tredje gang i mesterskapet, og Italia avanserte med 2-0-seier. Kvartfinalen mot Irland endte med 1-0-seier, igjen med Schillaci som helt. Men i semifinalen mot Argentina ble det stopp etter straffekonk – men gjett hvem som scoret målet i 1-1-kampen?

Selv om den italienske nedturen over å ikke nå finalen var enorm, ble det en liten opptur da bronsefinalen ble vunnet med 2-1 mot England. Seiersmålet

Schillaco scoret for øvrig kun ett landslagsmål utenom VM 1990 – reduseringsmålet da Italia tapte 1-2 på Ullevaal året etter.