Fotball, VM 2018

Tidenes VM-øyeblikk 41-50: Geniale finter, mirakler og oppvaskhjelpen som sjokkerte England

Noen spillere finter seg inn i evigheten. Men VM-historien har også skonekt, en pokalfinnende hund og en komisk klarering å by på.

Her er plassene 41-50 i kåringen av tidenes VM-øyeblikk:

50. Vi har scoret i Marseille (1998)

Trenger egentlig noen i Norge en beskrivelse av hva som skjedde her? Vi skal til St.Hansaften 1998. Etter to uavgjort så langt trenger Norge poeng mot regjerende mester Brasil. Og ender ikke Marokko – Skottland uavgjort må vi vinne.

Når Bebeto  setter inn 1-0 og Marokko leder sin kamp er Norge ute. For vi kan vel ikke snu det på 12 minutter? Joda. Med Jostein Flo inn for å skape kaos, mens Tore André Flo setter inn 1-1, så tennes håpet. Og når sistnevnte Flo holdes av Junior Baiano dømmes det straffe.

Det som så skjer er norsk historie, ikke bare fotballhistorie. Arne Scheie og Lars Tjærnås spør og svarer bekreftende på at det er straffespark, og «Kjetil Reknes» fra Norge og Werder Bremen blir sagt å være mannen som skal ta straffesparket. Romsdalingen med de gule skoene holder nervene under kontroll  og sender en skrudd ball til venstre for seg selv som Taffarel strekkes seg forgjeves etter.

Den kvelden tar det helt av på Karl Johan. Mirakelet i Marseille, som snart fyller 20 år, er uten tvil tidenes norske sportsøyeblikk. Alle som var født da vet hvor de var, alle har sin personlige, spesielle opplevelse av det. Og i VM-sammenheng var det et stort sjokk, selv om Brasil allerede var videre. Året før hadde de blitt ydmyket med 2-4 på Ullevaal, Drillo hadde vært stor i kjeften, og å sende ut Norge ville vært en nydelig revansje. For Brasil er det uansett en ydmykelse å tape en VM-kamp, uansett om gruppeseieren var sikret eller ei.

For Norge endte det som kjent ikke i mer jubel. Christian Vieri scoret kampens eneste mål i åttedelsfinalen, og sørget for at Italia for tredje gang sendte Norge ut av verdensmesterskapet.

49. Tardellis jubel (1986)

Joda, vi er inne i en av de mer kuriøse episodene her. Men fra Italias utrolige triumf i 1982 (mer om det senere) er det Marco Tardellis elleville jubel som står fram som øyeblikket som huskes aller klarest.

At det jubles heftig når du har dunket inn 2-0-målet i en VM-finale er til å forstå. Men det er noe dyrisk, intenst og voldsomt over Tardellis jubel som gjør at det har brent seg inn i folks hukommelse. Her slippes ALLE følelsene løs, og brølene hans kunne høres over de jublende supporterne.

48. Pelés finte (1970)

Pelé var inne i sitt siste av fire mesterskap, etter at han grundig hadde skutt seg inn i folks hjerter helt fra 1958. Tidenes VM-spiller hadde imidlertid noen triks igjen i ermet.

Mot Uruguay ble han spilt alene gjennom, men det så ut til å bli tett mellom hvem som rakk ballen først av ham og keeper. Så istedet for å ta ballen velger Pelé å løpe videre og la ballen passere på den andre siden av en utspilt keeper, før han tok igjen ballen.

Dessverrre var ikke vinkelen helt optimal, og på det påfølgende skuddforsøket trillet han ballen forbi et par forsvarere, før den lurte seg utenfor stolpen. Episoden var uansett et godt bevis på brasilianerens genialitet og evne til å tenke litt kjappere enn alle andre på banen. Hadde ballen gått inn hadde vi snakket en plass enda høyere opp.

47. Vil ikke bruke sko (1950)

OK, her har vi en overskrift som faktisk.no potensielt kunne slaktet. For myten om at India trakk seg fordi de ikke fikk spille barføtt har vært en etablert sannhet. Men dessverre ikke helt presis.

Det er et ubestridt faktum at India spilte uten sko i OL to år tidligere, og at de trakk seg fra VM to år senere. De kvalifiserte seg fordi de tre andre asiatiske lagene som skulle delta i kvalifiseringen trakk seg,  og den lange reisen til Brasil fristet ikke.

Da India meldte avbud ble det meldt at det var fordi de ble nektet å bruke sko, men det er dessverre bare en del av bildet. Økonomi, uenigheter i fotballforbundet om hvem som skulle tas ut, manglende treningsgrunnlag og en oppfatning av at fotballen i OL var viktigere var alle årsaker til at de ikke deltok. Samtidig er det et faktum at FIFA trolig ikke hadde tillatt dem å spille turneringen uten sko.

I 1952 var det indiske fotballaget så på plass i OL i Finland. Her tapte de 1-10 for Jugoslavia, og siden hele turneringen var «vinn eller forsvinn» måtte de dermed reise hjem.

46. Cruyff-finta blir født (1974)

Du vet at du er genial når du får en finte oppkalt etter deg, og i særdeleshet når den samme finta blir hyppig brukt på fotballbaner over hele verden, både blant store og små.

Så var da Johan Cruyff også et geni av de svært sjeldne. Og Cruyff-finta i all sin enkelhet var enkel å lære seg, og korrekt utført er den meget effektiv. Late som han skal sentre, så dra med seg ballen motsatt vei med hælen, og backen er som regel borte.

I finalen i 1974 sørget Cruyff med sin genialitet for en eksplosiv start, og for å eksemplifisere totalfotballen på ypperste vis. Som lagets bakerste utespiller mottok han ballen, trippet forover, før han plutselig satte opp tempoet. Han stormet inn i felet, hvor den senere legendariske treneren Berti Vogts, som hadde i oppgave å passe på playmakeren, la nederlenderen i bakken. Straffe og 1-0, men tyskerne skulle komme tilbake og snu finalen.

45. Bort med ballen! (1974)

Noen øyeblikk er kun komiske. Som når Zaire møter Brasil i 1974. En kamp mellom liten og stor i fotballsammenheng. Og spilleren som skapte et navn for seg selv for all evighet var Mwepu Illunga.

Brasil har fått frispark på vel 25 meter, men noen innstruksjoner fra dommer til muren, samt brasiliansk uenighet om hvem som skal ta frisparket sørger for at det går litt tid før det blir tatt. Det er da Illunga skaper seg et navn. Han stormer ut av muren, måker ballen så langt vekk han kan, mens lagkamerater og motstandere sliter med å forstå hva som skjer. Trolig har Illunga tenkt at dommerens blås i fløyta betyr at ballen er i spill, men slik er det ikke, som alle vet.

Det er absurd, det er komisk, og det er et herlig VM-øyeblikk.

Aalesund-forsvarer Gustave Bahoken gjenskapte for øvrig scenen i Tippeligaen mot Lyn vel 30 år senere. Rett etter at dommeren hadde blåst for at Lyn kunne ta frisparket sitt stormet han ut av muren og klarerte.

44. Oppvaskhjelp sjokkerer England (1950)

Vi skal til det fjerde verdensmesterskapet, og det første på tolv år grunnet 2. verdenskrig. Og for første gang har England tatt seg bryet med å delta. Fotballens fødeland har vært i krangel med FIFA, men problemet er nå løst. Nå kommer «fotballkongene»  med 23 seirer, 3 uavgjort og kun 4  tap etter krigen til VM som store favoritter, iallfall i egne øyne. 4-0 over Italia og hele 10-0 over Portugal rett før mesterskapet demper ikke troen på egne ferdigheter. De innleder med 2-0 ovver Chile, mens USA taper 1-3 for Spania.

I neste gruppekamp møtes de to lagene. USA tapte 0-9 for Italia i OL to år tidligere, og skal ikke ha sjanse mot England. Flere av de beste amerikanerne mangler, og de sender et lag med halvamatører som knapt har spilt sammen. Siden flere trekker seg bli tre spillere som ikke er amerikanere tatt med, deriblant oppvaskhjelpen Joe Gaetjens fra Haiti.

Og nettopp Gaetjens skulle scoret kampens eneste mål etter 37 minutter. Amatørene har slått proffene, laget som skulle vise verden hvordan fotball ble spilt.

Det ble lenge hevdet at man i England mottok resultatet 0-1 i tro om at det må være en feil med telegrammet, for det virkelige resultatet er vel nødt til å være engelsk 10-1-seier? Dessverre bør aldri en så god historie sjekkes, for det har vist seg å være en myte.

Gaetjens heading sørget for en av tidenes største VM-sensasjoner, og kampen har siden blitt til både bok og film.

Målscoreren flyttet senere til Frankrike for å spille fotball, før han vendte hjem til Haiti, hvor Francois «Papa Doc» Duvalier tok makten i 1957. Gaetjens brødre var med i en gruppe mistenkt for å ønske å gjøre statskupp, og resten av familien flyktet. Målscoreren fra 1950 ble derimot igjen, i tro om at regiment ikke ville ta ham. Han var jo bare en fotballspiller. Dessverre tok han feil. Det er antatt at han ble tatt av det hemmelige politiet 8. juli 1964, og ble drept samme dag, men liket er aldri funnet.

For England var avansment fortsatt mulig, så lenge de slo Spania i siste gruppekamp. Men med tap også der måtte de reise hjem i skam etter gruppespillet. Heldigvis for dem hadde det engelske cricketlaget underprestert stort i VM samtidig, slik at fotballen fikk mindre oppmerksomhet enn de kunne fått.

43. VM-ideen blir født (Ca. 1905)

Et av de viktigste øyeblikkene i et menneskes liv er selvsagt fødselen. Sånn er det også for VM. Jules Rimet hadde lenge gått med en plan om en global turnering, men første verdenskrig og at OL kom først var med på å bremse planene.

For Rimet var VM ikke bare sportslig. Han mente det kunne være med på å skape samhold på tvers av grenselinjer. Og for utviklingen av internasjonal fotball kan ikke Rimet, som satt som FIFA-president i over tre tiår, overvurderes. Den advokatutdannede franskmannen, som selv aldri spilte fotball, hadde ikke bare enighet bak seg i FIFA om å lage en verdensomspennende turnering. Blant annet fra England, som hadde forlatt FIFA etter krigen, var det motstand mot en slik turnering. At søramerikansk fotball var sett på som å holde høyt nivå gjorde også beslutningen enklere.

Det løsnet imidlertid i 1928, da Uruguay tilbød seg å betale for alle kostnader så lenge de fikk være vertsland for turneringen. Rimet overtalte fire europeiske lag til å delta (Les mer om båtturen i punkt 83), og turneringen ble en suksess. Men samtidig ble de to neste mesterskapene sterkt politiske,  før det i 1950 igjen var fest i Sør-Amerika.

Rimet døde i 1956, to år etter at han ga seg som FIFA-president. Han ble nominert til Nobels fredspris samme år, med begrunnelse at fotballen og fotball-VM under hans ledelse hadde bygd bånd gjennom turneringen. Men komiteen valgte isteden å ikke dele ut noen pris det året.

Det første VM-trofeet ble oppkalt etter Rimet, og havnet i Brasils eiendom da de tok sin tredje VM-seier. Resten av historien til trofeet kan du lese om i nær framtid.

42. Pickels redder dagen (1966)

England, i egne øyne fotballens hjemland, skal vise verden hvordan fotball skal spilles og verdensmesterskap arrangeres. Det første klarer det, og mesterskapet er også en suksess. Men arrangementet får en særdeles pinlig start når VM-trofeet blir stjålet mens det er på utstilling i mars.

I England er det selvsagt oppstandelse og kilometervis med avissider som skrives om det stjålede trofeet. Hvor er det, og hvem har tatt det? Mysteriet når nye høyde når en som kaller seg ”Jackson” ringer Chelseas styreformann og sier en pakke blir levert på Stamford Bridge dagen etter. Pakken viser seg å være et krav om 15.000 pund for å returnere trofeet. I tillegg er det lagt ved en løselig del av trofeet for å bevise at de som har framsatt kravet har trofeet.

Politiet arrangerer et møte med ”Jackson”, hvis ekte navn er Edward Betchley, men i stedet for å få trofeet blir han arrestert. Han hevder han kun er en mellommann, og om han faktisk ikke stjal det selv er gjerningsmannen aldri blitt tatt.

Trofeet skal likevel komme til rette under mystiske omstendigheter. Collien Pickles er ute og lufter eier David Corbett i et grøntområde i Norwood sør i London når Pickles fatter interesse for noe som er pakket inn i et avispapir i en busk. De undersøker hva det er, og finner ut at det er selve VM-trofeet. De leverer den til nærmeste politistasjon, og det som kunne blitt en real skandale før VM er avverget.

I dagene som kommer blir Pickles en nasjonal folkehelt. I tillegg til å gi eieren sin finnerlønna, så fikk Pickles selv både medaljer og stjernestatus, noe som også ga ham en rolle i filmen «The Spy with Cold Nose», samt flere TV-opptredener.

Hvem som stjal trofeet har aldri blitt oppklart. Corbett er blant de mange som har vært i søkelyset for det tross alt amatørmessige tyveriet – spesielt med tanke på at flere særdeles verdifulle frimerker var utstilt samtidig som trofeet.

41. Mirakelet i Bern (1954)

Ungarn skulle være uslåelige i 1954. De mektige magyarene fra Ungarn hadde feid England av Wembley-gresset med 6-3-seier året før, og fra 1956 fram til revolusjonen i Ungarn i 1956 tapte de kun én eneste av de 50 kampene de spilte. Dessverre var det ene tapet den kampen som betydde mest.

Med superspillere som Ferenc Puskas, Sandor Kacsis og Nandor Hidegkuti offensivt, samt et mindre rigid system enn hva som var vanlig, feide Ungarn motstander etter motstander av banen, og de tok et suveren OL-gull i 1952. Og da England i 1954 skulle ha revansje etter tapet på Wembley endte det utrolige 7-1 til Ungarn i en kamp like før V.

Gjennom VM gjorde Ungarn lite for å dempe favorittstempelet. Med 9-0 over Sør-Korea og 8-3 over Vest-Tyskland i gruppespillet, inkludert sjuåll av Kocsis, tok de seg enkelt videre. Brasil ble slått 4-2 i kvartfinalen, Urugay med samme sifre etter ekstraomganger i semifinalen.

I finalen var da tyskerne igjen motstander. Men tyskerne hadde gjort en liten finte i gruppespillet, og til finalen var fem mann byttet ut siden da, og hadde også brukt flere spillere i uvante posisjoner. Det så likevel ut til å ende i en ny, suveren seier for Ungarn. Allerede etter åtte minutter ledet de 2-0 etter mål av Puskas og Zoltan Czibor.

Men så skjedde det som er sett på som den største overraskelsen i noen VM-finale noen gang. Og i lys av Ungarns suverene status er et virkelig fotballmirkael. Tyskerne reduserte til 1-2 da et innlegg fant veien forbi en rekke ungarere og til Max Morlock, som scoret fra kort holdt. Og etter 18 minutter utlignet Rot-Weiss Essen-spiss Helmut Rahn etter et hjørnespark.

Ungarn var rystet, men rullet likevel opp sjanse etter sjanse, uten uttelling. Avgjørelsen skulle istedet falle seks minutter før slutt. Rahn plukket opp en klarert ball, fintet pasning, og stormet inn i feltet. Med et hardt og velplassert skudd sendte han Vest-Tyskland opp i 3-2, og Ungarns sluttspurt ga ikke uttelling.

Dermed var Ungarns antatt uslåelige lag beseiret. Og fire år senere fikk de aldri sjansen, da både lag og landet var kraftig forandret.

For Vest-Tyskland var verdensmestertittelen selvsagt stor i seg selv. Men spesielt sett i lys av krigen som var ferdig under et tiår senere. Tysklands status i verden var ikke akkurat på topp, for å si det sånn, og med VM-seieren fikk de tilbake litt selvtillit og internasjonal anerkjennelse – iallfall på fotballbanen.