Fotball, VM 2018

Tidenes VM-øyeblikk 11-20: Maradona, Pelé og Zidane blir legender

Diego Maradona, Pelé og Zinedine Zidane er de tre største VM-legendene. I dag ser vi på hvordan de oppnådde den statusen i jakten på tidenes VM-øyeblikk.

For å bli en av VMs største er det ikke nok å score mål, vinne flere ganger eller å være briljant. Det må noe enda mer til for å stikke seg ut i mengden av fantastiske fotballspillere. Trioen vi blant annet ser på i dag hadde noe mer. En evne til å fullstendig bergta publikum, en aura som få personer har. I tillegg til å være teknisk geniale entertainere, selvsagt.

Nå nærmer vi oss VMs ti største øyeblikk, og da begynner det virkelig å tette seg til i toppen. Vi må også innom noen skandaler i dag. Som da Østerrike og Vest-Tyskland ikke forsøkte å late som de spilte fotball, eller da VM ble tildelt Russland og Qatar. Samt den aller verste kampen i VM-historien, hvor politiet fire ganger måtte inn på banen for å roe gemyttene.

20. Tidenes mål? (1986)

Ok, det har kanskje blitt scoret finere mål i løpet av fotballhistorien. Men i VM-historien er det få, om noen,  som har vært finere. Legg til kampens betydning, hvem spilleren var og hva som også skjedde i kampen, og vi har ett av tidenes mest minneverdige øyeblikk. Noen vil også stusse på at målet kun plasseres på 20.plass. Men vi mener det er øyeblikk fra den kampen som er mer verdt å huske….

Arenaen er England mot Argentina i 1986, kvartfinalen i Mexico-VM. Argentina har akkurat tatt ledelsen ved Diego Maradona (mer om det senere i kåringen) på kontroversielt vis, før den geniale argentineren skal sette hele England ut av spill. Et mål mange mener er tidenes beste. Maradona fikk balleen inne på egen halvdel, vender seg mot Englands mål, og setter ut på et løp med ballen limt til føttene.  Peter Beardsley, Peter Reid,  Terry Butcher og Terry Fenwick blir hjelpesløse statister, før Maradona med en liten finte setter keeper Peter Shilton ut av spill, løper forbi, og triller ballen enkelt i mål til 2-0.

Senere takket han også England for målet. «Jeg tror ikke jeg kunne gjort det mot noen andre lag, for de ville feid meg ned».

Før 2002-VM ble det kåret til tidenes beste mål (i VM-sammenheng).

19. Fontaines 13 mål (1958)

Franske Just Fontaine har kun spilt ett VM. Likevel er han nummer fire på lista over de mestscorende, på plassen foran Pelé. Og han er definitivt den med det høyeste målsnittet i VM-historien.

Storscoreren startet karrieren for Casablanca i Marokko, hvor moren hans var fra. Han ble hentet til Nice, og etter tre sesonger gikk turen videre til Stade Reims, da et av verdens beste lag. Etter 30 mål i 1956-57-sesongen og 34 mål sesongen etter var han selvskrevet i den franske troppen.

I mesterskapet i Sverige var han rett og slett ustopppelig. Det startet med hat trick da Paraguay ble slått 7-3. Han scoret begge mot Jugoslavia (2-3-tap) og ett av målene da avansement ble sikret med 2-1 over Skottland. Sammen med Raymond Kopa, mannen han erstattet i Reims (Kopa hadde da gått til Real Madrid) dannet han et angrepsduo som skapte frykt blant motstanderne.

I sluttspillet fortsatte han målorgien. To mål mmot Nord-Irland sørget for 4-0-seier og semifinale mot Brasil. Brasilianerne ble for tøffe, men Fontaine scoret ett av målene i 5-2-tapet. Dermed sto han med solide 9 mål før regjerende mester Vest-Tyskland ventet i bronsefinalen.

Og der skulle han igjen være ustoppelig. To mål før pause og to for å pynte på resultet etter hvilen sørget for fransk 6-3-seier og bronse. Fontaine stoppet dermed på utrolige 13 mål på kun 6 kamper. Han er dermed kun én av to som har scoret tosifret i ett mesterskap, etter at ungarske Sandor Koscis scoret 11 mål fire år før.

Det skulle også bli hans eneste VM. I de to siste sesongene før VM i 1962 var han skadd og spilte lite, og han la dermed opp før mesterskapet. Med 259 mål på 283  seriekamper og hele 30 mål på 21 landskamper er han en av tidenes beste målscorere

18. Zidane sikrer legendestatus (1998)

Playmaker Zinedine Zidane hadde ikke helt vist seg fram fra sin beste side så langt i mesterskapet. Men i finalen mot Brasil sørget en av tidenes beste spillere virkelig for å stå fram, og han skaffet seg selv evig heltestatus.

Utypisk nok til å være «Zizou» ko begge målene hans på headinger. Det første da Roberto Carlos trikset ballen utover kortlinja før han rakk å klarere, og dermed ble det corner. Zidane løp seg fri inne i eltet, og heaet ballen hardt og lavt i mål. Fem sekunder med jubel fulgte, før han nesten så uberørt ut igjen. Jobben var ikke gjort ennå.

2-0 kom på nesten lignende vis. Men denne gangen kom hjørnesparket etter at Taffarel på utmerket vis reddet et forsøk fra Stephane Guivarc’h. To cornere fulgte, og denne gangen stanget Zidane inn en fra motsatt side, til hjemmepublikums store begeistring.

Brasil var svake, og spenning ble det først da Marcel Desailly ble utvist halvveis i 2.omgang. Men Frankrike holdt unna, og på overtid kontret Emmanuel Petit inn 3-0.

Men det var ingen tvil om hvem som var kongen av Frankrike den kvelden og i mange år framover.

17. Baggios strafffe (1994)


Vi skal til USA og Pasadena. En ikke altfor spennende finale mellom Brasil og Italia har ebbet ut i straffesparkkonkurranse. Når det skjer vil det, uansett hvordan det avgjøres, være et særdeles minneverdig øyeblikk. Og dessverre for den briljante, ja rent ut geniale Roberto Baggio, er det dette øyeblikket han først og fremst vil huskes for.

Det ble en duell preget av nerver. Franco Baresi åpnet med å sette sin straffe over mål, før Brasils Marcio Santos’ straffe ble reddet. De fire neste gikk i mål, før Daniele Massaros svake forsøk ble reddet av Taffarel. Brasils kaptein Dunga fulgte opp med å sette sin i mål, og dermed var seieren nær.

Med scoring av Roberto Baggio kunne imidlertid håpet leve videre for Italia. Mannen med rottehalen var lagets store stjerne, men nervene tok også ham. Forsøket på å sette ballen høyt opp i nettaket mislyktes, og som med Baresis første straffe fløy ballen høyt over mål.

En fortvilet Baggio satte hendene i siden og så fortvilet etter ballen, mens Brasil kunne slippe jubelen løs. Et lite spark for menneskeheten, men et stort sleivspark for Brasil.

16. Pelé herjer (1958)

Det er selvsagt mulig å hevde at spillere som Ronaldo eller Diego Maradona har vært mer fremtredende i  VM-historien, men de fleste vil holde en knapp på Pelé. Måten han introduserte seg selv på som 17-åring var fenomenalt. Og det på en tid da internett ikke fantes, TV var et fremmedord, og brasilianeren kom dermed nærmest fra intet for folk flest da mesterskapet ble arrangert i Sverige. Men det tok litt tid før han var på alles lepper hos söta bror.

For trener Vincente Feola lot ikke tenåringsfenomentet slippe til i de to første gruppespillkampene. Først i siste kamp mot Sovjet var Pelé på banen, men det var i sluttspillet han virkelig viste seg som en stjerne. I kvartfinalen mot Wales scoret han kampens eneste mål, og for en scoring det var! Han fikk ballen med ryggen mot mål i feltet, dempet ballen på brystet, før han vippet den med seg mot mål forbi en utspilt forsvarer. Og fra kort hold satte han enkelt inn 1-0.

I semifinalen mot Frankrike scoret han hat trick da det ble 5-2-seier. Det første på åpent mål etter en enorm keepertabbe. Så trikset han seg gjennom forsvaret, ballen kom tilbake, og han hamret den i mål. Og så med en ny trygg avslutning etter et flott mottak. Brasil var i finalen, og etter en treig start hadde det virkelig løsnet med 17-åringen på topp.

Finalen mot vertsnasjonen Sverige ble også en lek, og en ny 5-2-seier. Sverige scoret først, men kunne umulig stå i mot den brasilianske stormen. Pelé scoret to av målene. Det første da han elegant vippet ballen over en forsvarer i feltet og scoret på volley, før han satte punktum med å hælsparke til en medspiller og så heade det kommende innlegget i mål.

Ingen har så høy status som Pelé i VM-historien. Og måten han presenterte seg på i Sverige for 60 år siden var utrolig.

15. VM tildeles Russland og Qatar (2010)

Vi  står nå på trappene til et nytt mesterskap. Men det burde aldri vært arrangert i Russland. Tildelingen av VM 2018 og 2022 samtidig, til Russland og Qatar, står som et mørkt øyeblikk i VM-historien. Ikke bare fordi landenes forhold til menneskerettigheter ikke er det ypperste, men også fordi selve prosessen luktet særdeles vondt.

Det er skrevet mye om tildelingene. Og, nærmest i vanlig FIFA-ånd, er det vanskelig å si at tildelingene gikk rent og ryddig for seg. At man la vekk rulleringspolitikken mellom verdensdelene, og samtidig skulle bestemme arrangør for to mesterskap samtidig, gjorde at det ble en avstemning preget av mange bakromsavtaler, for å si det diplomatisk.

Det endte med klar seier for Russland da det ble bestemt hvem som skulle arrangere VM 2018. England fikk kun to stemmer i første runde, og i annen runde fikk Russland halvparten av stemmene, slik at de dermed slo Nederland/Belgia og Portugal/Spania. Like etter var det Qatar som slo knock out på USA, Sør-Korea, Japan og Australia da de 22 FIFA-medlemene skulle stemme.

Avgjørelsen, spesielt med Qatar som arrangør, men også Russland, har vært heftig kritisert, og påstandene om bestikkelser har vært mange. Blant annet skrev Sunday Times i 2014 at Mohammed bin Hamman, da sjef i det asiatiske fotballforbundet, skal ha betalt flere millioner til FIFA-medlemmer fra Afrika. Den ekstreme varmen i landet gjør det nærmest umulig å spille fotball der om sommeren, og blant annet Josimar har dokumentert at det er slavelignende tilstander for utenlandske arbeidere som arbeider med VM-stadionene.

Samtidig var avgjørelsen med å sørge for en enda grundigere etterforskning av FIFA og forholdene innad. Sepp Blatter måtte  til slutt gå fra presidentvervet, og FIFA har vært under hardt press for å bli kvitt korrupsjon innad.

Onsdag skal det avgjøres om USA/Canada/Mexico eller Marokko blir arrangør av VM 2026. Det er lov å håpe på en bedre prosess denne gangen.

14. Slaget i Santiago (1962)

Vi har vært innom to andre «slag» tidligere. Både  i Nürnberg 2006 (Nederland – Portugal) og i Bern 1954 (Ungarn – Brasil) var grisete som fy. Men begge kampene blir overgått, i negativ forstand, av det Italia og Chile drev med i Santiago i 1962.

På den tiden fantes ikke gule og røde kort. Hadde det vært oppfunnet ville vi nok sett kort-o-rama i denne kampen. Stemningen var allerede spent før kampen etter at to italienske journalister hadde beskrevet Santiago som en bakgård, og beskrev byen i særdeles lite flatterende ordelag.

Første frispark i kampen kom allerede etter 12 sekunder. Og det tok kun 12 minutter før italienske Giorgio Ferrini ble utvist. Han nektet å forlate banen, og måtte bli eskortert av politiet. Chilenske Leonel Sanchez slo til italienske Mario David like før pause etter en felling, men dommer Ken Ashton så ikke slaget. Han så derimot at David forsøkte seg på hevn ved å sparke mot Sanchez, og dermed var Italia nede i ni mann.

Etter det tok det helt av. Sanchez brakk nesa til Humberto Maschio med et nytt slag, men fikk fortsatt bli værende på banen. Og resten av 2.omgang ble stadig avbrutt av stygge fellinger, krangler mellom lagene og opphetede diskusjoner. I løpet av omgangen måtte politiet tre ganger inn på banen for å roe spillerne.

Da engelsk TV skulle vise høydepunkter et par dager senere (fordi videoen måtte sendes med fly over Atlanterhavet) introduserte BBCs programleder med at «det er den dummeste, verste, ekleste og skammeligste fotballvideo du får se, muligens i hele spillets historie».

Chile vant kampen 2-0 og gikk videre til sluttspillet, hvor det til slutt endte med bronse etter semifinaletap for Brasil.

13. «Århundrets match» (1970)

Oppgjøret mellom Italia og Vest-Tyskland i Mexico-VM i 1970 var en fotballfest av de sjeldne. Så underholdende at den av flere ble kalt århundrets fotballkamp. Muligens en liten overdrivelse, men at det er en minneverdig kamp var det liten tvil om. Semifinaler pleier ofte å være dølle affærer, men ikke denne.

Foran mer enn 100.000 tilskuere tok Italia ledelsen tidlig på et godt langskudd av Roberto Boninsenga. En 1-0-ledelse som så ut til å holde kampen ut, men på overtid utlignet den tyske backen Karl-Heinz Schnellinger etter et innlegg. Og i ekstraomgangene tok det helt av med fem mål.

1-2 (94. minutt): Storscorer Gert Müller får akkurat kranglet ballen over målstreken etter en corner.

2-2 (98. minutt): Tarcisio Burgnich utligner etter at ballen har truffet en tysker på frispark.

3-2 (104. minutt): Luigi Riva får ballen utenfor feltet, finter seg fri fra en tysker, og setter ballen lavt i mål.

3-3 (110. minutt): Tyskerne slår tilbake igjen! Igjen er det selvsagt Müller. Han stuper fram etter en corner og får akkurat hodet på ballen.

4-3 (111. minutt): Italia tar tilbake ledeeelsen rett fra avspark! De spiller seg rundt på venstrekanten, Boninsenga slår inn, og der setter innbytter Gianni Rivera ballen lavt i mål.

Italia holdt på ledelsen, og dermed ventet finale mot Brasil. Der var de sjanseløse. Men på veien sørget de for en særdeles minneverdig kamp.

12. Schumachers overfall (1982)

Hvor mye kan man egentlig slippe unna med uten å få rødt kort på fotballbanen? Ganske mye, viste det seg i 1982. I semifinalen mellom Frankrike og Vest-Tyskland fikk vi en av VM-historiens mest brutale episoder – og det ga ikke engang frispark!

Innbytter Patrick Battiston kom alene gjennom mot den tyske keeperen Harald Schumacher, som rushet ut for å forsøke å nå ballen først. Men Battiston nådde ballen først, og fra 17 meter forsøkte han å lobbe ballen i mål. Skuddet gikk like utenfor, og et tidel etter å ha skutt ble Battiston overfalt av den tyske keeperen. Schumacher gikk all inn for å nå ballen, men traff istedet franskmannen med full kraft.

Resultatet ble at tre ribbein knakk, to tenner forsvant og et brudd i ryggen. Battiston besvimte, og stjernespiller Michel Platini har siden sagt at han trodde lagkameraten var død, fordi han lå uten puls og så ekstremt bleik ut.

Schumacher så derimot ikke ut til å bry seg, noe han fikk kritikk for. Siden har han sagt at han var feig som ikke sjekket Battistons tilstand, men at han allerede var omringet av lagkamerater.

11. 1-0 passer begge (1982)

En av de største skandalene i VM-historien, og den direkte årsaken til at de siste kampene i gruppene skal spilles likt i VM.

Vi har allerede vært innom Algeries sjokkseier over Vest-Tyskland. De tapte så sin neste kamp med 0-2 for Østerrike, før de slo Chile 3-2 i sin siste kamp.

Med fire poeng (det var bare to pr. seier) ville de gå videre om ikke Tyskland vant med nøyaktig ett eller to mål mot Østerrike, i en kamp som ble spilt dagen etter Algerie – Chile.

Men det var nettopp 1-0 til Tyskland som ble utfallet. Ikke et spesielt uventet resultat, men måten det skjedde på gjorde det til en regelrett skandale. Tyskerne stormet i angrep fra start, og fikk uttelling etter ti minutter ved Horst Hrubesch. Etter det sluttet begge lagene å spille fotball. Ballen ble trillet slapt mellom lagene uten vilje til å presse fra motstanderne. Noen ganger slo de ballen over til motsatt side, slik at det andre laget kunne gjøre det samme.

De nøytrale tilskuerne i Gijon startet en pipekonsert, mens den tyske TV-kommentatoren Eberhard Stanjek til slutt ikke gadd å kommentere viidere det meningsløse som skjedde på banen. Hans østerriske kollega Robert Seeger gikk enda lengre og oppfordret TV-titterne til å skru av kampen.

Det er liten tvil om at lagene hadde avtalt resultatet sig i mellom. Algerie la inn protest mot kampen og det som hadde skjedd, men det var pr definisjon ingen regler som var brutt, selv om kampen brøt mot alt av fair play.

Tyskerne endte til slutt opp med sølv, mens Østerrike røk ut i mellomspillet.